Jo..... jeg tenker i dag på det som skjer fra man får barn, til man slipper dem løs i verden utenfor "mamma-sonen". Jeg innrømmer åpent at jeg er en skikkelig hønemamma, skal helst ha kontroll og vite at gutta har kontrollen som jeg mister litt av i det de begynner i barnehagen. Men barnehagen tar seg av den kontrollen, ved å passe på blant annet skift, nok mat , hyggelig lek osv. Vi leverer vårt mest verdifulle fra oss i armene på veldig kompetente mennesker som er der for å gi barna trygghet og omsorg i de timene foreldrene må jobbe. Og i de aller fleste tilfeller går det helt supert. Ja, vi henter slitne barn med møkkete klær, men det er bra! Da vet vi at dagen ders har vært vellykket.
Og så kommer skolealder. Der er mine nå...
Nå må jeg slippe enda mer av min kontroll og de må lære seg å ta selvstendige valg, vi må lære oss å stole på at de får til. For på skolen er man først og fremst for å lære. Det er ikke like stor voksentetthet pr barn som de er vant med fra barnehagen og det stiller ganske mye høyere krav til en liten skrott ,som i tillegg til å lære tall og bokstaver må bli en god del mer selvdreven på enkelte ting.
Og så skal det sies at det er mammaen som har størt problemer med dette ;)
Gutta tenker nok at det blir mye mas om de samme tingene.
"Husk å gå på do!
Husk å kle godt på deg når du skal ut!
Si ifra om du blir våt!
Hvis du ikke rekker å spise opp maten din, ta med deg brødskiven ut i hånden!
Heng det våte regntøyet opp, ikke bare tull det sammen og legg det i hylla, da tørker det aldri!"
Phu!
Og noen dager blir det antagelig for mye. Som i dag. Da jeg etter alle formaninger om vått tøy og sånt for n`te gang fikk beskjed om at "mamma , vi hørte deg første gangen!". Ja, nemlig.
Mammakontroll!
Da de gikk ut døren, med bestemte og målrettede skritt, på vei til en ny skoledag - da vokste hjertet mitt litt til. Jeg så de to akk så små, men likevel så store. Ut i verden på egne små bein. Individer som vil og som kan - på vei til fremtiden sin.
Og så innså jeg at boblen må sprekke. Den kan ikke holdes "i live" for alltid. Mammakontrollen vil alltid ligge der og ulme, men litt etter litt må jeg slippe luften ut.
Kanskje ikke med et smell, men.....
Hvordan er DIN boble???
Der tar du det på kornet, Camilla :)
SvarSlettMin boble... Jeg tror jeg er flink til å la barna prøve seg på egenhånd, de er ganske selvstendige og selvsikre der de farter rundt i Oslo på egenhånd. Men likevel får jeg hetta når innkallingen kommer til infomøte i forkant av ungdomsskolen... Jepp, eldstejenta er straks tenåring, og jeg kjenner at "Iiiik, dette går for fort, hun skulle jo være mammas lille jente for bestandig!".
Det er flott, men samtidig vemodig, å se dem vokse opp og gå sine egne veier. Med hodet vet vi jo at det er naturlig, det er sånn det skal være. Men hjertet... det kommer til å briste den dagen de flytter ut og jeg sitter igjen med et tomt rede :-(
Veldig hyggelig blogg du har, forresten! Har kikket innom før, vettu ;-)
hilsen Helle
Ja, du kan så si. Så slipper man og slipper dem og tenker at de får bare bli våte da... helt til telefonen kommer om at ungen er søkkvåt, nektet å ha på regntøy og to skift er brukt opp og man må komme med tørt tøy.
SvarSlettFrrrrres.
Men kanskje han lærer...? En gang?
Og så ser man på babybilder og mavebilder og verden forøkes rundt meg og jeg synes det var i går. Og så er han så stor og sier "men nå må du høre på meg, mamma" og jeg hører og lurer på om jeg kan ta all ære for denne flotte ungen.