Helt fra vi er små skal vi gjøre ting på vår egen måte.
Vi vokser opp og læres opp til å bli selvstendige mennesker , gjør valg som påvirker livene våre.
Men så, når vi først blir voksne nok, og bestemmer oss for å få barn med en vi elsker - da skal staten inn og bestemme.
De skal nemlig bestemme hvor lenge mamma skal være hjemme og passe barnet, og de skal bestemme hvor lange pappa skal være hjemme. De kaller det fedrekvote. Et skjult begrep for at "vi synes ikke dere kan ta dette valget selv , så vi fordeler permisjonen for dere".
Hva er dette for noe tull??
Skal ikke voksne mennesker få lov til å velge den beste fordelingen ut fra deres situasjon?
Denne uken kom forslaget fra SV om å legge inn to nye permisjonsuker for far i statsbudsjettet. Dermed øker fedrekvoten - andelen permisjon som ikke kan overføres til mor - fra 12 til 14 uker.
Det er ingen tvil om at enkelte fedre slipper lettvint unna, men dersom det byr på problemer å få dette til å gå opp, hva da?
Skal vi slutte å få barn, fordi staten skal bestemme over hvordan Ola Nordmann skal bruke permisjonen sin?
Burde det ikke være opp til hver enkelt familie å fordele permisjonen?
Det er snart slik at far har flere uker i sin kvote enn mor. Sett fra et rent egoistisk ståsted som kvinne - dette er da blodig urettferdig! Det er tross alt mor som har båret på dette barnet i ni måneder, som trenger disse ukene på å komme i rytme og komme til seg selv.
Denne nye ordningen vil koste et sted mellom 600 og 650 MILLIONER kroner. Burde ikke de pengene gått til å sørge for barnehagedekning i stedet?
Så kan hver enkelt familie får fordele permisjonen slik det passer dem. Staten må da kunne stole på at et par som har valgt å få barn, vet hva som fungerer i deres situasjon.
Jeg kjenner at jeg er glad jeg er ferdig med den biten, og ønsker fremtidige mammaer og pappaer lykke til med denne kabalen. Jeg ser utfordringene det byr på og håper at noen der inne på stortinget snart tar til vett, selv om det antagelig er mye å forvente.....
