Nå gleder vi oss til det lille "alvoret" - selve serien - starter.
søndag 14. april 2013
Snart seriestart
Det nærmer seg seriestart i barnefotballen,og i helgen var det fler generalprøver på gang under Bendit Cup i Østfoldhallen. Mange håpefulle, spente, ivrige og superflinke barn i aksjon. For Begby sin del ble resultatet to tap og en seier, og en helt suveren innsats!
Nå gleder vi oss til det lille "alvoret" - selve serien - starter.
Nå gleder vi oss til det lille "alvoret" - selve serien - starter.
mandag 4. mars 2013
Slow down , mummy...
Jeg må bare dele noe jeg leste i dag. Noe som traff meg litt i hjerterota.
Slow down mummy, there is no need to rush,
slow down mummy, what is all the fuss?
Slow down mummy, make yourself a cup tea.
Slow down mummy, come and spend some time with me.
Slow down mummy, let's put our boots on and go out for a walk,
let's kick at piles of leaves, and smile and laugh and talk.
Slow down mummy, you look ever so tired,
come sit and snuggle under the duvet and rest with me a while.
Slow down mummy, those dirty dishes can wait,
slow down mummy, let's have some fun, let's bake a cake!
Slow down mummy I know you work a lot,
but sometimes mummy, its nice when you just stop.
Sit with us a minute,
& listen to our day,
spend a cherished moment,
because our childhood is not here to stay!
slow down mummy, what is all the fuss?
Slow down mummy, make yourself a cup tea.
Slow down mummy, come and spend some time with me.
Slow down mummy, let's put our boots on and go out for a walk,
let's kick at piles of leaves, and smile and laugh and talk.
Slow down mummy, you look ever so tired,
come sit and snuggle under the duvet and rest with me a while.
Slow down mummy, those dirty dishes can wait,
slow down mummy, let's have some fun, let's bake a cake!
Slow down mummy I know you work a lot,
but sometimes mummy, its nice when you just stop.
Sit with us a minute,
& listen to our day,
spend a cherished moment,
because our childhood is not here to stay!
- Rebekah Knight
Kanskje det er fler enn meg som tenker litt ekstra nå.....?
fredag 1. mars 2013
SirisVerden - Alvor og humor i flat tango: Min Kristoffer
SirisVerden - Alvor og humor i flat tango: Min Kristoffer: Christoffersaken er igjen i rettssalen. Igjen får vi innsikt i en tragedie som er hinsides enhver forstand og fatteevne. Om vold mot barn. M...
Anbefaler alle jeg kjenner å lese dette. Alle voksne har et ansvar her, vi må se barna. Også de som ikke er våre egne. Hvis magefølelsen sier deg at noe er galt, er muligheten stor for at det er det!
Vi må rett og slett lære oss at å bry seg er en god ting, det er omsorg - ikke innblanding.
Les og gråt en skvett, det gjorde jeg. Og så må vi ikke glemme det igjen rett etterpå.....
Anbefaler alle jeg kjenner å lese dette. Alle voksne har et ansvar her, vi må se barna. Også de som ikke er våre egne. Hvis magefølelsen sier deg at noe er galt, er muligheten stor for at det er det!
Vi må rett og slett lære oss at å bry seg er en god ting, det er omsorg - ikke innblanding.
Les og gråt en skvett, det gjorde jeg. Og så må vi ikke glemme det igjen rett etterpå.....
Lesering og ikke minst Downton Abbey
Noen ganger er jeg litt treg og henger etter når det gjeder hva alle andre snakker om. Det fører til at jeg er litt "ute" når det snakkes om diverse bøker og tv-serier. Mange av dem har jeg så vidt hørt om....
Men jeg hadde altså hørt så mye bra om "Downton Abbey". Og jeg vet jo at jeg har sansen for engelske kostymedrama. Jeg har sett Emma, fornuft og følelser, Northager Abbey osv osv. Noen av dem opp til flere ganger.
Så jeg er ikke overrasket over at jeg elsker Downton. E.L.S.K.E.R!!! Og takk for at det finnes steder å streame serien, for å oppdage at man liker noe når serien allerede er i sesong 3 er en forferdelig uting! Man må jo få lov til å begynne med nettopp begynnelsen.
Så nå har jeg brukt to uker på å se de to første sesongene. Kjenner allerede nå at jeg ikke vil at det skal ta slutt. Ikke noen gang...
Så meldte jeg meg inn i en bokring på nett.
Det var litt mindre velleykket, for jeg kommer ikke i gang med boken vi skulle lese til 1.mars. Ikke skikkelig. Jeg har kun lest ett kapittel (eller to) og det gikk nettop opp for meg at det er 1.mars i dag. *sjokk*
Her må jeg gjøre en innsats kjenner jeg....
Boken heter "Døden kommer til Pemberley" og er skrevet av P.D James.
Ja, hva sitter jeg her for???
Lese? Se en episode? Ohhhh those choices!!
Men jeg hadde altså hørt så mye bra om "Downton Abbey". Og jeg vet jo at jeg har sansen for engelske kostymedrama. Jeg har sett Emma, fornuft og følelser, Northager Abbey osv osv. Noen av dem opp til flere ganger.
Så jeg er ikke overrasket over at jeg elsker Downton. E.L.S.K.E.R!!! Og takk for at det finnes steder å streame serien, for å oppdage at man liker noe når serien allerede er i sesong 3 er en forferdelig uting! Man må jo få lov til å begynne med nettopp begynnelsen.
Så nå har jeg brukt to uker på å se de to første sesongene. Kjenner allerede nå at jeg ikke vil at det skal ta slutt. Ikke noen gang...
Så meldte jeg meg inn i en bokring på nett.
Det var litt mindre velleykket, for jeg kommer ikke i gang med boken vi skulle lese til 1.mars. Ikke skikkelig. Jeg har kun lest ett kapittel (eller to) og det gikk nettop opp for meg at det er 1.mars i dag. *sjokk*
Her må jeg gjøre en innsats kjenner jeg....
Boken heter "Døden kommer til Pemberley" og er skrevet av P.D James.
Ja, hva sitter jeg her for???
Lese? Se en episode? Ohhhh those choices!!
torsdag 28. februar 2013
Dagene går - heldigvis!
Noen ganger blir man minnet på at man faktisk har en blogg. Og det er jo bra!
Jeg har tidvis masse tanker i hodet som jeg sikkert skulle skrevet ned, men så flyr dagene avsted og bloggingen blir helt glemt.
I dag har jeg sett meg nødt til å vaske vinduer. Ulempen ved å være hjemme når sola skinner. Deilig var det virkelig, å kunne se ut på den store gule kula. Mens jeg holdt på der ute, tok jeg dn kikk på kaprifoliumen også. Jammen meg har den grønne blader og blomsterknopper. Det blir vel litt feil i februar??
Håper den ikke er blitt helt årstidsvill. Den er nemlig et nydelig skue når den er i full blomst.
Ettermiddagen gikk med til litt shopping. Ikke til meg selv denne gangen. Det var treningsdresser til smågutane som de skal bruke på fotballtreninger. Ingen billig fornøyelse, men heldigvis kan den ene arve den andre etterhvert. Så det er liksom den første investeringen som blir høyest.
Nå gjelder det bare at de vil fortsette å spille, og ikke bytter lag ....
Jeg har tidvis masse tanker i hodet som jeg sikkert skulle skrevet ned, men så flyr dagene avsted og bloggingen blir helt glemt.
I dag har jeg sett meg nødt til å vaske vinduer. Ulempen ved å være hjemme når sola skinner. Deilig var det virkelig, å kunne se ut på den store gule kula. Mens jeg holdt på der ute, tok jeg dn kikk på kaprifoliumen også. Jammen meg har den grønne blader og blomsterknopper. Det blir vel litt feil i februar??
Håper den ikke er blitt helt årstidsvill. Den er nemlig et nydelig skue når den er i full blomst.
Ettermiddagen gikk med til litt shopping. Ikke til meg selv denne gangen. Det var treningsdresser til smågutane som de skal bruke på fotballtreninger. Ingen billig fornøyelse, men heldigvis kan den ene arve den andre etterhvert. Så det er liksom den første investeringen som blir høyest.
Nå gjelder det bare at de vil fortsette å spille, og ikke bytter lag ....
mandag 28. januar 2013
Holde tallerkene i gang!
I går sa kroppen litt "takk for sist". Det vil si at jeg trodde at jeg hadde overlistet influensaen, men tok skammelig feil. Denne sykdommen lot seg ikke skremme bort av paracet og stålvilje, og når jeg minst ventet det - hogg det til!
Jeg våknet natt til søndag med feber og følelsen av at noen hadde dyttet noe ned i halsen min. Ikke fikk jeg svelget og ikke fikk jeg hostet og det gjorde vondt å snakke. Jeg hadde sikkert ikke noe fornuftig å si heller på den tiden av døgnet, men det er en annen sak.
Tidspunktet kunne ikke vært verre, minste gullet hadde en fotball-cup å delta på søndag formiddag, og mamma måtte selvfølgelig være med. Alt annet var uakseptabelt. Så jeg måtte nok en gang ty til paracet og håper at det ville gå fort over. Mange nok paracet gjør deg til super-mamma, hvertfall for noen timer. Men da cup-eventyret var over, var sofaen eneste utvei.
Utover ettermiddagen og kvelden ble det bare verre, og jeg tenkte at jeg virkelig hadde fått et snev av manneinfluensa. Da jeg tenkte på kommende ukes program, innså jeg at jeg trengte profesjonell hjelp og ringte legevakten.
Der fikk jeg beskjed omå komme ned og ta CRP.
Som antatt var denne høy, og da legen så ned i halsen min, kunne han (som jeg allerede hadde gjort) konstantere kraftig halsbetennelse. Medisin for dette var antibiotika.
Jeg humret litt da jeg så på resepten han skrev ut, den innehold nemlig en adresse jeg ikke hadde bodd på siden 1997. Man kan ikke akkurst si at jeg renner ned dørene på legevakten....
Som et resultat av dette, har jeg blitt liggende i dag. Latt kroppen få helt ro. Sovet litt , lest litt. Og tenkt litt. En hel masse faktisk. På hvordan livet mitt er, på hvordan jeg vil at det skal være og hvordan jeg kan få det ene til å ligne det andre.
Ikke misforstå, for jeg har det velidg bra med livet mitt. Mange ting går helt på skinner, og andre ting går rett ved siden av, i en litt annen oppkjørt løype så å si.
Guttene blir større og krever mer. Det er oppfølging på skole, det dukker opp fritidsaktiviteter i tillegg til faste gjøremål som vi har.
Jobben min er ikke bare en jobb. Det er en livsstil. Jeg tenker Telekiosken i mange av mine våkne timer. Og det er sikkert bra til en viss grad, men summen av alt blir at jeg aldri slapper helt av.
Og når jeg tenkte på dette , kom jeg på en illustrasjon jeg hørte av en klok mann en gang - den med tallerkene.
Se for deg en sjonglør, som har en masse pinner rundt seg. På hver av disse pinnene har han en tallerken. For at tallerkenen ikke skal ramle i bakken og knuse, får han dem til å spinne rundt. Men de må ha en viss fart. Og for å holde alle disse tallerkene i gang, må han løpe fra pinne til pinne - han vil jo ikke at de skal knuse. Sånn er det med livet!
Våre tallerkener må snurre i en viss fart - MEN vi bestemmer selv hvor mange tallekener vi plasserer på pinner!
Tenk litt på den......
Hvis vi har mange oppgaver og løper fra sted til sted, vil vi fort bli slitne. Vi blir tappet for krefter fordi det krever så mye av oss å holde alt i gang. Selv ikke om natten får vi helt ro, fordi vi er redd for at tallerkenen skal falle i bakken.
Vi må muligens gjøre endringer slik at vi opplever at aktivitene gir oss energi, ikke bare tar. Omgi oss med mennesker som gir oss energi, ikke bare tapper oss.
En ettermiddag med guttene hvor vi lagde middag sammen, det ga meg så mye glede at jeg smiler enda når jeg tenker på det. For det blir lett litt kjekling og mas på ettermiddagene , når alle er slitne og noen ikke er klare for lekser og andre ikke er klare for utsettelser.
Men når vi finner roen sammen, og gir hverandre energi - da blir jo alt så mye bedre.
Jeg tror at jeg skal la et par av mine tallerkener knuse. For å få bedre tid til de jeg velger å la snurre.
Jeg våknet natt til søndag med feber og følelsen av at noen hadde dyttet noe ned i halsen min. Ikke fikk jeg svelget og ikke fikk jeg hostet og det gjorde vondt å snakke. Jeg hadde sikkert ikke noe fornuftig å si heller på den tiden av døgnet, men det er en annen sak.
Tidspunktet kunne ikke vært verre, minste gullet hadde en fotball-cup å delta på søndag formiddag, og mamma måtte selvfølgelig være med. Alt annet var uakseptabelt. Så jeg måtte nok en gang ty til paracet og håper at det ville gå fort over. Mange nok paracet gjør deg til super-mamma, hvertfall for noen timer. Men da cup-eventyret var over, var sofaen eneste utvei.
Utover ettermiddagen og kvelden ble det bare verre, og jeg tenkte at jeg virkelig hadde fått et snev av manneinfluensa. Da jeg tenkte på kommende ukes program, innså jeg at jeg trengte profesjonell hjelp og ringte legevakten.
Der fikk jeg beskjed omå komme ned og ta CRP.
Som antatt var denne høy, og da legen så ned i halsen min, kunne han (som jeg allerede hadde gjort) konstantere kraftig halsbetennelse. Medisin for dette var antibiotika.
Jeg humret litt da jeg så på resepten han skrev ut, den innehold nemlig en adresse jeg ikke hadde bodd på siden 1997. Man kan ikke akkurst si at jeg renner ned dørene på legevakten....
Som et resultat av dette, har jeg blitt liggende i dag. Latt kroppen få helt ro. Sovet litt , lest litt. Og tenkt litt. En hel masse faktisk. På hvordan livet mitt er, på hvordan jeg vil at det skal være og hvordan jeg kan få det ene til å ligne det andre.
Ikke misforstå, for jeg har det velidg bra med livet mitt. Mange ting går helt på skinner, og andre ting går rett ved siden av, i en litt annen oppkjørt løype så å si.
Guttene blir større og krever mer. Det er oppfølging på skole, det dukker opp fritidsaktiviteter i tillegg til faste gjøremål som vi har.
Jobben min er ikke bare en jobb. Det er en livsstil. Jeg tenker Telekiosken i mange av mine våkne timer. Og det er sikkert bra til en viss grad, men summen av alt blir at jeg aldri slapper helt av.
Og når jeg tenkte på dette , kom jeg på en illustrasjon jeg hørte av en klok mann en gang - den med tallerkene.
Se for deg en sjonglør, som har en masse pinner rundt seg. På hver av disse pinnene har han en tallerken. For at tallerkenen ikke skal ramle i bakken og knuse, får han dem til å spinne rundt. Men de må ha en viss fart. Og for å holde alle disse tallerkene i gang, må han løpe fra pinne til pinne - han vil jo ikke at de skal knuse. Sånn er det med livet!
Våre tallerkener må snurre i en viss fart - MEN vi bestemmer selv hvor mange tallekener vi plasserer på pinner!
Tenk litt på den......
Hvis vi har mange oppgaver og løper fra sted til sted, vil vi fort bli slitne. Vi blir tappet for krefter fordi det krever så mye av oss å holde alt i gang. Selv ikke om natten får vi helt ro, fordi vi er redd for at tallerkenen skal falle i bakken.
Vi må muligens gjøre endringer slik at vi opplever at aktivitene gir oss energi, ikke bare tar. Omgi oss med mennesker som gir oss energi, ikke bare tapper oss.
En ettermiddag med guttene hvor vi lagde middag sammen, det ga meg så mye glede at jeg smiler enda når jeg tenker på det. For det blir lett litt kjekling og mas på ettermiddagene , når alle er slitne og noen ikke er klare for lekser og andre ikke er klare for utsettelser.
Men når vi finner roen sammen, og gir hverandre energi - da blir jo alt så mye bedre.
Jeg tror at jeg skal la et par av mine tallerkener knuse. For å få bedre tid til de jeg velger å la snurre.
torsdag 24. januar 2013
Mat!
Egentlig skulle dette innlegget handle om varmepumper, men... kjedelige greier. Ikke har jeg varmepumpe, og ikke har jeg tenkt til å skaffe meg det heller. Jeg skal bare fortsette å irritrere meg over naboen sin, som gir fra seg lyder som minner om en bil på tomgang der den durer i vei.
Det er spesielt lite artig om natten, når vinduet står åpent mot denne dingsen, og du helst burde sove.
Nok om det!
Jeg vil heller skrive litt om mat.
Lage mat og spise mat, det er likbare saker, det.
Jeg trives på kjøkkenet, finner på litt nye oppskrifter og prøver meg på det meste.
En ting jeg IKKE hadde prøvd meg på, var pinnekjøtt. Til noens store sorg.
I "gamle dager" var det sånn at noen venner samlet seg til pinnekjøttaften en gang i året. Det var et lystig lag, og sikkert mye godt pinnekjøtt. Men de gangene jeg var invitert, hadde jeg med meg egen mat. Sær? Ja, muligens litt.
Men jeg hadde i mine veldig unge dager en uheldig opplevelse med bedervet pinnekjøtt, som liksom satt i nesen min. Det var så ille at jeg brakk meg bare jeg kjente lukten. Hvert eneste år - lenge - kjente jeg den dårlige lukten bare jeg gikk forbi en pakke pinnekjøtt i butikken.
Det har blitt laget pinnekjøtt på mitt kjøkken etter dette, men ikke av meg og jeg har overhodet ikke hatt planer om å prøve det ut igjen.
Men så skjer det, at mna nærmer seg 40 og tenker at det kan jo ikke være så ille når det er så mange mennesker som liker det??...Ja, jeg vet at mange spiser mye rart, men pinnekjøtt anser jeg ikke for å være rart i samme gate som feks smalahaue, eller...frosk, katt you name it!
Så da tok jeg mot til meg, og gikk til innkjøp.
Bare det var en hel liten vitenskap forresten. Røkt, urøkt, vossakjøtt, hallingkjøtt, Gilde, Jacobs?
Og prisen! Det var jo snakk om en hel del. Skinkestek kan man få ned i 30 kr pr kilo på svenskehandel, men pinnekjøtt (som i tillegg består av mye uspiselig bein) der betaler man jammen meg for hele lammet.
Valget falt da uansett på "eldhusrøykt" pinnekjøtt.
Det ble behørig vannet ut i stor balje i to dager. Jeg kjente at jeg var skeptisk og jeg måtte legge inn en backup plan. (karbonader er kjekt å ha da)
To-tre timer på damp på rist. Det er vel antagelig som å si stygge ord, men jeg hadde altså ikke bjerkepinner, så det ble stålrist i bunnen av kjelen.
Lenge gikk jeg og gruet meg til lukten som skulle komme sivende ut av kjelen. Jeg måtte jo til og med ta av lokket et par ganger for å se etter at det ikke gikk tørt ned i kjelen.
Men det underlige var at ....jeg sytes det luktet helt ok. Merkelig. Brekningsfornemmelsen var borte.
Vel, pinnekjøttet ble klart. Poteter og den obligatoriske kålrotstappen likeså. Vin på bordet. Og karbonader.
Øyeblikket var kommet. Mange år med pinnekjøtt-nekt skulle overkommes.
Forunderlig nok smakte dette helt fantastisk!
Det hadde jeg aldri trodd. Jeg forsynte meg med opp til flere pinner, og det var nydelig! Det var ikke en smule igjen når vi var ferdige med å spise.
Ildprøven var foreløpig bestått. Foreløpig fordi vi neste dag var invitert til noen venner, på pinnekjøtt. Men de hadde den urøyka typen. Jeg visste jo ikke om den var like god.
Jo da , det var det. Litt annerledes, men så utrolig nydelig.
Så nå vet jeg det. Jeg angrer på at jeg har somlet bort mange år på å ikke like. Jeg rasket med meg mer av typen fra butikken, som ligger kjølig her og bare venter på en anledning.
Heretter skal jeg smake oftere på ting jeg tenker at jeg ikke liker. Dessuten skal man være et godt eksempel og forbilde for barna sine. De MÅ smake. Først etterpå kan man si om man liker eller ikke. Ogkan smaken forandre seg. Det vet jeg nå av erfaring!
Begynner jeg å bli voksen kanskje?
......og til gjengen som tidligere samlet seg til hyggelig lag: I år blir det pinnekjøttaften i Casa Amante! Håper dere stiller opp :)
(bildet fant jeg hos aperetif.no)
Det er spesielt lite artig om natten, når vinduet står åpent mot denne dingsen, og du helst burde sove.
Nok om det!
Jeg vil heller skrive litt om mat.
Lage mat og spise mat, det er likbare saker, det.
Jeg trives på kjøkkenet, finner på litt nye oppskrifter og prøver meg på det meste.
En ting jeg IKKE hadde prøvd meg på, var pinnekjøtt. Til noens store sorg.
I "gamle dager" var det sånn at noen venner samlet seg til pinnekjøttaften en gang i året. Det var et lystig lag, og sikkert mye godt pinnekjøtt. Men de gangene jeg var invitert, hadde jeg med meg egen mat. Sær? Ja, muligens litt.
Men jeg hadde i mine veldig unge dager en uheldig opplevelse med bedervet pinnekjøtt, som liksom satt i nesen min. Det var så ille at jeg brakk meg bare jeg kjente lukten. Hvert eneste år - lenge - kjente jeg den dårlige lukten bare jeg gikk forbi en pakke pinnekjøtt i butikken.
Det har blitt laget pinnekjøtt på mitt kjøkken etter dette, men ikke av meg og jeg har overhodet ikke hatt planer om å prøve det ut igjen.
Men så skjer det, at mna nærmer seg 40 og tenker at det kan jo ikke være så ille når det er så mange mennesker som liker det??...Ja, jeg vet at mange spiser mye rart, men pinnekjøtt anser jeg ikke for å være rart i samme gate som feks smalahaue, eller...frosk, katt you name it!
Så da tok jeg mot til meg, og gikk til innkjøp.
Bare det var en hel liten vitenskap forresten. Røkt, urøkt, vossakjøtt, hallingkjøtt, Gilde, Jacobs?
Og prisen! Det var jo snakk om en hel del. Skinkestek kan man få ned i 30 kr pr kilo på svenskehandel, men pinnekjøtt (som i tillegg består av mye uspiselig bein) der betaler man jammen meg for hele lammet.
Valget falt da uansett på "eldhusrøykt" pinnekjøtt.
Det ble behørig vannet ut i stor balje i to dager. Jeg kjente at jeg var skeptisk og jeg måtte legge inn en backup plan. (karbonader er kjekt å ha da)
To-tre timer på damp på rist. Det er vel antagelig som å si stygge ord, men jeg hadde altså ikke bjerkepinner, så det ble stålrist i bunnen av kjelen.
Lenge gikk jeg og gruet meg til lukten som skulle komme sivende ut av kjelen. Jeg måtte jo til og med ta av lokket et par ganger for å se etter at det ikke gikk tørt ned i kjelen.
Men det underlige var at ....jeg sytes det luktet helt ok. Merkelig. Brekningsfornemmelsen var borte.
Vel, pinnekjøttet ble klart. Poteter og den obligatoriske kålrotstappen likeså. Vin på bordet. Og karbonader.
Øyeblikket var kommet. Mange år med pinnekjøtt-nekt skulle overkommes.
Forunderlig nok smakte dette helt fantastisk!
Det hadde jeg aldri trodd. Jeg forsynte meg med opp til flere pinner, og det var nydelig! Det var ikke en smule igjen når vi var ferdige med å spise.
Ildprøven var foreløpig bestått. Foreløpig fordi vi neste dag var invitert til noen venner, på pinnekjøtt. Men de hadde den urøyka typen. Jeg visste jo ikke om den var like god.
Jo da , det var det. Litt annerledes, men så utrolig nydelig.
Så nå vet jeg det. Jeg angrer på at jeg har somlet bort mange år på å ikke like. Jeg rasket med meg mer av typen fra butikken, som ligger kjølig her og bare venter på en anledning.
Heretter skal jeg smake oftere på ting jeg tenker at jeg ikke liker. Dessuten skal man være et godt eksempel og forbilde for barna sine. De MÅ smake. Først etterpå kan man si om man liker eller ikke. Ogkan smaken forandre seg. Det vet jeg nå av erfaring!
Begynner jeg å bli voksen kanskje?
......og til gjengen som tidligere samlet seg til hyggelig lag: I år blir det pinnekjøttaften i Casa Amante! Håper dere stiller opp :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)