Det er spesielt lite artig om natten, når vinduet står åpent mot denne dingsen, og du helst burde sove.
Nok om det!
Jeg vil heller skrive litt om mat.
Lage mat og spise mat, det er likbare saker, det.
Jeg trives på kjøkkenet, finner på litt nye oppskrifter og prøver meg på det meste.
En ting jeg IKKE hadde prøvd meg på, var pinnekjøtt. Til noens store sorg.
I "gamle dager" var det sånn at noen venner samlet seg til pinnekjøttaften en gang i året. Det var et lystig lag, og sikkert mye godt pinnekjøtt. Men de gangene jeg var invitert, hadde jeg med meg egen mat. Sær? Ja, muligens litt.
Men jeg hadde i mine veldig unge dager en uheldig opplevelse med bedervet pinnekjøtt, som liksom satt i nesen min. Det var så ille at jeg brakk meg bare jeg kjente lukten. Hvert eneste år - lenge - kjente jeg den dårlige lukten bare jeg gikk forbi en pakke pinnekjøtt i butikken.
Det har blitt laget pinnekjøtt på mitt kjøkken etter dette, men ikke av meg og jeg har overhodet ikke hatt planer om å prøve det ut igjen.
Men så skjer det, at mna nærmer seg 40 og tenker at det kan jo ikke være så ille når det er så mange mennesker som liker det??...Ja, jeg vet at mange spiser mye rart, men pinnekjøtt anser jeg ikke for å være rart i samme gate som feks smalahaue, eller...frosk, katt you name it!
Så da tok jeg mot til meg, og gikk til innkjøp.
Bare det var en hel liten vitenskap forresten. Røkt, urøkt, vossakjøtt, hallingkjøtt, Gilde, Jacobs?
Og prisen! Det var jo snakk om en hel del. Skinkestek kan man få ned i 30 kr pr kilo på svenskehandel, men pinnekjøtt (som i tillegg består av mye uspiselig bein) der betaler man jammen meg for hele lammet.
Valget falt da uansett på "eldhusrøykt" pinnekjøtt.
Det ble behørig vannet ut i stor balje i to dager. Jeg kjente at jeg var skeptisk og jeg måtte legge inn en backup plan. (karbonader er kjekt å ha da)
To-tre timer på damp på rist. Det er vel antagelig som å si stygge ord, men jeg hadde altså ikke bjerkepinner, så det ble stålrist i bunnen av kjelen.
Lenge gikk jeg og gruet meg til lukten som skulle komme sivende ut av kjelen. Jeg måtte jo til og med ta av lokket et par ganger for å se etter at det ikke gikk tørt ned i kjelen.
Men det underlige var at ....jeg sytes det luktet helt ok. Merkelig. Brekningsfornemmelsen var borte.
Vel, pinnekjøttet ble klart. Poteter og den obligatoriske kålrotstappen likeså. Vin på bordet. Og karbonader.
Øyeblikket var kommet. Mange år med pinnekjøtt-nekt skulle overkommes.
Forunderlig nok smakte dette helt fantastisk!
Det hadde jeg aldri trodd. Jeg forsynte meg med opp til flere pinner, og det var nydelig! Det var ikke en smule igjen når vi var ferdige med å spise.
Ildprøven var foreløpig bestått. Foreløpig fordi vi neste dag var invitert til noen venner, på pinnekjøtt. Men de hadde den urøyka typen. Jeg visste jo ikke om den var like god.
Jo da , det var det. Litt annerledes, men så utrolig nydelig.
Så nå vet jeg det. Jeg angrer på at jeg har somlet bort mange år på å ikke like. Jeg rasket med meg mer av typen fra butikken, som ligger kjølig her og bare venter på en anledning.
Heretter skal jeg smake oftere på ting jeg tenker at jeg ikke liker. Dessuten skal man være et godt eksempel og forbilde for barna sine. De MÅ smake. Først etterpå kan man si om man liker eller ikke. Ogkan smaken forandre seg. Det vet jeg nå av erfaring!
Begynner jeg å bli voksen kanskje?
......og til gjengen som tidligere samlet seg til hyggelig lag: I år blir det pinnekjøttaften i Casa Amante! Håper dere stiller opp :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar