Ventetid

Å vente på noe kan være både artig og slitsomt, nesten på samme gang.
Å vente på ferie, det å ha nedtelling - det er noe mine to små synes er veldig spennende.
Vi har et blackboard på kjøkkenet som stadig er i bruk til nedtelling. Akkurat i dag teller vi ned til årets første besøk i paradiset vårt, Alcudia.

Men så har vi venting som ikke er like morsom, og det var egentlig det jeg skulle skrive litt om i dag.
Det berører sikkert mange og akkurat nå berører det meg....

For noen uker siden, kjente jeg en kul i brystet.
Det er sånn at hjertet stopper et par sekunder, og så tenker man at det man kjente, nei det kjente man ikke likevel og så kjenner man ikke etter mer. Før neste dag kanskje. Og da kjenner man det igjen....

Noe av det første jeg gjorde var å ringe mamma. Selvfølgelig. Gode snille og ikke minst rasjonelle mamma. Mye mer rasjonell enn jeg var akkurat da. Jeg spurte om hun kunne sjekke denne kulen på jobben hennes , på Terapi-Salongen , og det kunne hun selvfølgelig.
Maskinen hennes fant kulen, men den sa ikke at den var ondartet. Så jeg slo meg til ro med det på en måte.

Dagen etter oppdaget jeg at brystet var forandret. Det var et søkk der jeg ikke hadde sett før, akkurat på det stedet der jeg hadde kjent kulen. Huamei!
Det var da det første breakdown`et kom. Jeg fikk rett og slett dødsangst, og var sikker på at dette var slutten på alt. Igjen tok jeg telefonen til mamma, men hun måtte be meg roe ned for hun forstod ikke hva jeg sa. Etter noen minutter med intensiv pustetrening fikk jeg stotret frem hvor redd jeg var og at jeg ville prøve å få meg time til undersøkelse så fort som mulig.

Etter henvisning fra fastlege, fikk jeg time til mammografi og ultralyd samme dag.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så redd noen gang. Livet passerte revy på en måte, og jeg så fremtiden min som var så forferdelig mye kortere enn den jo skulle være.

Etter prøvene på Unilab, var det jo bare å vente igjen. Heldigvis ikke mer enn et par dager før jeg fikk en samtale med fastlegen. Han hadde sendt henvisning videre til sykehuset, slik at det kunne taes en biopsi av denne kulen.
Det har jeg nå gjort i dag....
Og nå gjenstår det mer venting. Vente på svar. Være litt mer redd noen dager, litt mindre redd andre dager.
Jeg har egentlig bestemt meg for å legge denne frykten litt langt bak i hjernen, ikke la den overskygge hverdagene på en måte. Og det går fint noen ganger, og skikkelig dårlig andre ganger. Det beste er å ikke google etter alt som er skrevet om brystkreft. Men det er ikek så lett alltid det heller.

Mest sannsynlig er det ikke noe skummelt her. Det er det jeg må si til meg selv. Og så må jeg rett og slett bli flink til å takle det å vente.

Jeg har litt å gå på der.....

Og folkens - støtt kreftsaken og Rosa Sløyfe. Det kan være en av dine nærmeste som får god hjelp pga den innsatsen de legger ned.