Holde tallerkene i gang!

I går sa kroppen litt "takk for sist". Det vil si at jeg trodde at jeg hadde overlistet influensaen, men tok skammelig feil. Denne sykdommen lot seg ikke skremme bort av paracet og stålvilje, og når jeg minst ventet det - hogg det til!
Jeg våknet natt til søndag med feber og følelsen av at noen hadde dyttet noe ned i halsen min. Ikke fikk jeg svelget og ikke fikk jeg hostet og det gjorde vondt å snakke. Jeg hadde sikkert ikke noe fornuftig å si heller på den tiden av døgnet, men det er en annen sak.
Tidspunktet kunne ikke vært verre, minste gullet hadde en fotball-cup å delta på søndag formiddag, og mamma måtte selvfølgelig være med. Alt annet var uakseptabelt. Så jeg måtte nok en gang ty til paracet og håper at det ville gå fort over. Mange nok paracet gjør deg til super-mamma, hvertfall for noen timer. Men da cup-eventyret var over, var sofaen eneste utvei.
Utover ettermiddagen og kvelden ble det bare verre, og jeg tenkte at jeg virkelig hadde fått et snev av manneinfluensa. Da jeg tenkte på kommende ukes program, innså jeg at jeg trengte profesjonell hjelp og ringte legevakten.
Der fikk jeg beskjed omå komme ned og ta CRP.
Som antatt var denne høy, og da legen så ned i halsen min, kunne han (som jeg allerede hadde gjort) konstantere kraftig halsbetennelse. Medisin for dette var antibiotika.
Jeg humret litt da jeg så på resepten han skrev ut, den innehold nemlig en adresse jeg ikke hadde bodd på siden 1997. Man kan ikke akkurst si at jeg renner ned dørene på legevakten....

Som et resultat av dette, har jeg blitt liggende i dag. Latt kroppen få helt ro. Sovet litt , lest litt. Og tenkt litt. En hel masse faktisk. På hvordan livet mitt er, på hvordan jeg vil at det skal være og hvordan jeg kan få det ene til å ligne det andre.
Ikke misforstå, for jeg har det velidg bra med livet mitt. Mange ting går helt på skinner, og andre ting går rett ved siden av, i en litt annen oppkjørt løype så å si.

Guttene blir større og krever mer. Det er oppfølging på skole, det dukker opp fritidsaktiviteter i tillegg til faste gjøremål som vi har.
Jobben min er ikke bare en jobb. Det er en livsstil. Jeg tenker Telekiosken i mange av mine våkne timer. Og det er sikkert bra til en viss grad, men summen av alt blir at jeg aldri slapper helt av.
Og når jeg tenkte på dette , kom jeg på en illustrasjon jeg hørte av en klok mann en gang - den med tallerkene.
Se for deg en sjonglør, som har en masse pinner rundt seg. På hver av disse pinnene har han en tallerken. For at tallerkenen ikke skal ramle i bakken og knuse, får han dem til å spinne rundt. Men de må ha en viss fart. Og for å holde alle disse tallerkene i gang, må han løpe fra pinne til pinne - han vil jo ikke at de skal knuse. Sånn er det med livet!
Våre tallerkener må snurre i en viss fart - MEN vi bestemmer selv hvor mange tallekener vi plasserer på pinner!
Tenk litt på den......

Hvis vi har mange oppgaver og løper fra sted til sted, vil vi fort bli slitne. Vi blir tappet for krefter fordi det krever så mye av oss å holde alt i gang. Selv ikke om natten får vi helt ro, fordi vi er redd for at tallerkenen skal falle i bakken.

Vi må muligens gjøre endringer slik at vi opplever at aktivitene gir oss energi, ikke bare tar. Omgi oss med mennesker som gir oss energi, ikke bare tapper oss.
En ettermiddag med guttene hvor vi lagde middag sammen, det ga meg så mye glede at jeg smiler enda når jeg tenker på det. For det blir lett litt kjekling og mas på ettermiddagene , når alle er slitne og noen ikke er klare for lekser og andre ikke er klare for utsettelser.
Men når vi finner roen sammen, og gir hverandre energi - da blir jo alt så mye bedre.

Jeg tror at jeg skal la et par av mine tallerkener knuse. For å få bedre tid til de jeg velger å la snurre.