Høsten og begynnelsen på vinteren er en tung tid for mange. Det blir mørkere ute, det er ofte grått og regntungt - og sinnet vårt blir påvirket av det.
Dagevis uten et snev av den gule kula på himmelen, gjør at jeg rett og slett har lyst til å trekke dyna over hodet og bli i sengen til bjørka spretter igjen. Men det lar seg jo umulig gjøre....
Hva er grunnen til at humøret forsvinner sammen med dagslyset?
Kroppen og sinnet vårt trenger lys, enkelt og greit. Skikkelig dagslys og sol. Så når dagene går i grått,mister vi rett og slett litt av gløden.
Det finnes massevis av råd for høstdepresjoner på nett.
Trening, kosthold, kom deg ut når dagen har mest lys å by på (vanskelig å gjennomføre for de som er på jobb 8-16, eller de som bor i de nordligste fylkene hvor det virkelig er svart som nattan hele dagen) , tenn lys inne, og man kan få kjøpt seg daglyslamper som gir litt påfyll.
I tillegg bør man passe på å få seg en skikkelig god natts søvn.
Noen mener også at Johannesurt (kan kjøpes i helsekost) hjelper på milde depresjoner.
Det høres så enkelt ut, ikke sant?
Men det finnes ikke enkelt når man mangler alt av energi og overskudd....
Og hva når nedstemtheten ikke blir borte, selv om solen titter frem? Hva når energien uteblir, og den vonde klumpen i magen ikke vil slippe taket?
Når alt det utenkelige blir rasjonelt og ingenting gir mening?
Det er dessverre alt for mange rundt oss som opplever det. Enten selv eller i nær familie. Livet blir rett og slett litt mye. Kanskje helt uten noen god grunn. Man opplever negative tanker om fremtiden, om seg selv, om omgivelsene. Og man ser ingen umiddelbar vei ut.
Da er det viktig å be om hjelp. Og ikke minst, informere om hvordan man har det. Problemet er ofte at man isolerer seg, og kun den nærmeste familie ser hva som skjer. Kanskje vi rett og slett må være ute med antennene våre, bry oss litt mer om en venn vi ikke har sett på lenge.
Nå sier jeg ikke at alle som i perioder ikke er like sosiale lider av depresjon, men det kan hende. Og hvis det så er , så trenger vennen din all den oppmuntring h*n kan få. Hjelp til å se verdien av sin egen person, at man er syk og ikke kan klandres for nedstemtheten.
Og selv om alt ser mørkt ut, finnes det veier ut.....
Hva vil jeg med dette blogg-innlegget?
Egentlig bare skrive av meg litt.
Jeg kjenner litt på nedstemtheten om dagen og kjenner at dagene er ekstra tunge og slitsomme. Jeg tar tak i meg selv for de rundt meg, mens jeg egentlig er utømmelig på tårer. Den vonde klumpen i magen blir ikke mirakluløst borte, selv om jeg håper på det hver eneste dag.
Og jeg vet at noen der ute har det mye verre enn meg......
Jeg klarer fortsatt å "ta meg sammen" , stå opp hver morgen, gjøre noe med dagene mine. Og for hver dag som går, er jeg et skritt nærmere å se solen, både ute og inni meg selv.
Min oppfordring er at vi tar vare på hverandre. Send en sms til en venn i dag, bare for å si at du bryr deg. Gå på besøk til noen, ta med en pose kaffe. Det er ikke så mye som skal til, men det kan gjøre en uhyre stor forskjell.
Akkurat nå skal jeg ta med meg en kopp kaffe, og stå litt i vinduet og se på solen. Jeg har sendt sms til noen jeg er glad i, og jeg håper at den personen også kan se på solen......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar