Og så ble det stille...

Jeg gikk visst litt i dvale etter noen mindstressing uker.
Var på sykehuset forrige uke igjen til oppfølgingskontroll og samtale, som gikk helt fint.
Så da er det ute av verden for en stund.

Hva skjer ellers da?
Januar - en skikkelig kald måned. Hvert fall akkurat nå. I skrivende stund leser vi av 14,8 blå grader, det var minus 18 i dag tidlig.
Minste hjertegullet har hatt halsbetennelse og feber og har holdt seg innendørs noen dager, men i morgen skla han på skolen igjen. Får passe på å kle han godt. Store hjertegull fikk godt med klær på seg i dag. Han er straks 10 år, men allerede er det tenåringsnykker på gang. Hel dress! Det var vi og kjøpte for han hadde vokst ut av den gamle og den gikk rett i arv til lillebror.
Ut på jakt, for det viste seg at i den str var de mest bukse+jakke å få tak i, lite hele dresser. Men nei, hel dress skulle han ha! Etter å ha lett i diverse butikker, fant vi en som ikke akkurat var på salg. Ok, kjøpt og betalt, bidrag fra snille besteforeldre.
Det kom snart en anledning til bruk, og jeg var glad for at poden ville holde seg varm og tørr.
Neste dag dukket dilemmaet opp. Nei, han ville helst ikke ha på seg dressen. Nei, han ble ikke kald eller våt, han lekte nemlig ikke på skolen lenger,ikke sånn som lillebror. (hvordan han leker er fortsatt et mysterium for meg, jeg har aldri sett en unge som er mer vår og møkkete enn han...)
Men det er KALDT, kjære store lille deg. Ja, da ville han ha....hva tror dere.....jakke og boblebukse. *dåne litt*
Hva skjer liksom? Ti år og sær i klesveien... Fordi ingen andre av gutta i klassen hadde hel dress. Nope! Heldigvis kom noen oss til unnsetning med en boblebukse/skibukse som ble godkjent. Og med ull og fleece under og boblejakke på, ble det en akseptabel løsning for alle involverte parter.
Nå går han til skolen som reneste Michelen-mannen, men han er varm!

Man må jo flylle dagene med noe, selv når man er sykemeldt 60%. Og mange utendørsaktiviteter utgår for min del i 10 til 15 minus. Og da ramlet jeg over bloggen "alle" har hørt om og leser - sikkert mye pga innslaget i GMN - ang hjemmelagede islykter.
Ballonger, vann og kulde lager strålende lykter viser det seg. Og så enkelt at til og med jeg får det til.

Nå holder jeg på å fylle rekkverket rundt terrassen, blir veldig fint altså :) Og ingen blir helt like.

Og dagene bare flyr avsted. Ukene består stort sett av mandager (ukas mest ufyselige dag) og fredager (ukas beste dag). Det er allerede betydelig lysere både morgen og ettermiddag. Og snart begynner det å spire og gro rundt oss. Jeg gleder meg virkelig til å begynne å tenke på hagen igjen. Dra den frem fra vinterdvalen, så og plante, forberede drivhuset.

Frem til det får vi fortsette å glede oss over fredager i det minste :)

Netse blogginnlegg tror jeg blir om varmepumper!
Naboen har en skikkelig irriterende en....bla bla bla..... NESTE!

Det er grenser for hvor lettet man kan bli på en skala fra 1 - 10.

Men NÅ føler jeg antagelig lettelse som ikke kan måles på noen skala!

Ventetiden er over, jeg har fått svar på biopsien , og svaret var negativt. Ja, eller positivt. Det var hvertfall ikke spor av kreftceller i den svulsten!!!!

Jeg kan love dere at jeg skal sprette en flaske prosecco i kveld.
Og jeg skal la dette synke godt inn og puste normalt, så normalt som jeg ikke har gjort siden den dagen da jeg oppdaget den dumme kulen.

Jeg har fått meg en tankevekker.
Livet kan forandres på et lite sekund. Og ting man skulle gjort og sagt forblir ugjort og usagt fordi man ikke rekker det.
Fra nå av skal jeg ta meg tid. Mer tid. Både til meg selv og til familien min og til gode venner.
Jeg skal være mer tilstede.

I dag tenkte jeg at dagen var litt lysere enn gårsdagen. Det var ikke bekmørkt lenger når klokken var 8.30.
Det er bare 11 uker til påske (og vi vet hvor fort DET går) , bare 19 uker til jeg er "hjemme" på Mallorca for å feire verdens flotteste foreldre som har vært gift i 40 år. Og så er det da vitterlig sommer!

Mye å glede seg både til og over.

Ønsker dere alle en riktig god fredag og helg! Ta vare på hverandre :)

"Jeg satte meg i stolen ved vinduet, og tenkte at det går an å være lykkelig, det var ikke så vanskelig likevel, det var bare så uvant og lykken var en forvirrende bukett å holde."
                                                                                   - Lars Saabye Christensen

Orker ikke, gidder ikke, passer mæ'kke, raker ræ'kke

....vikke, hakke, måkke, skakke, fåkke, bøkke, takke, tøkke....



Trond Viggo synger et sånt refreng på en av sine kjente låter.
Noen ganger føler jeg meg sånn. Ja, ikke alt stemmer altså, men akkurat nå er det mye orker ikke.

Jeg skulle og burde så mye, men det funker bare ikke.
Jeg har dårlig samvittighet overfor venner jeg så gjerne skulle invitert til middag og hygger, jeg skulle hatt et Tupperware-party, jeg skulle hatt et MaryKay makeup-kurs. Men bare tanken på å stelle istand , rydde, vaske, lage til og servere - ja til og med bare sitte oppreist på en stol og være sosial , den byr meg helt imot.
Jeg får min dose på jobben, der jeg jo må forholde meg til en masse forskjellige mennesker som i mange tilfeller krever en god del av meg.

Så når kvelden kommer, synker jeg ned i sofaen og verker i hele kroppen. Og jeg gleder meg til det blir helg og jeg slipper å gå ut av huset så mye.
Dette er ikke normaltilstand her hos meg. De som kjenner meg godt vet at jeg egentlig er super-sosial. Jeg elsker jo å holde på, lage mat, invitere.
men akkurat nå har jeg nok med meg selv og familien min.

Dette var på en måte et "beklager-innlegg". Til dere jeg gjerne skulle vært mer sammen med.

Jeg kommer sterkere tilbake - det lover jeg!

Noe nytt å glede seg over.

Blant alle de fantastiske og gode tilbakemeldingene jeg har fått disse siste dagene, var det en som rørte meg litt ekstra. Mest fordi vedkommende selv har vært gjennom ( og sikkert fortsatt har ) en veldig tøff periode.
Man kan godt si at vedkommende har førstehåndskunnskap i å kjenne på frykten, på å finne de gode tingene i livet i vanskelige situasjoner.
Jeg tar til meg mange av de ordene jeg fikk, men la meg på minne noe som er viktig også i hverdager uten frykten for alvorlig sykdom. Jeg tar meg den friheten å sitere:
" Klem godt på mann og barn og mammaen din. Tenn lys, kjøp deg ferske roser hver uke, sov mye, husk å spise . "

Ja, så i dag er det nye lys på bordet, friske roser i vasen. Og fyr på peisen.
Takk for de flotte ordene- du vet selv hvem du er ❤

Og over skyene er himmelen alltid blå ...

It`s FRIDAY!

Jammen er det deilig at denne arbeidsuken er kort.
Nå sitter jeg her foran pc, med God Morgen Norge i bakgrunnen, kaffe i koppen og bare teller timer til jeg kan si at det er helg.
Min helg skal egentlig bare bestå av familietid. Vi har ingen bestemte planer utover å se Tour De Ski.
Beina opp i sofaen, god mat og fullstendig avslapping....


Ønsker dere alle en riktig god helg! Kanksje du har noen spennende planer?

Den lever best som kan kunsten å slappe av.

-ukjent



Overveldet

Kjære alle sammen.

Jeg er beveget og overveldet av alle reaksjonene jeg fikk på forrige blogginnlegg. At så mange bryr seg, det var stort for meg!
Gjengangeren er jo at "Dette går bra" - og det gjør jo det. Enten det er sånn eller sånn.
Hverdagene må gå videre, selv mens man venter.

Igjen, tusen takk. Jeg setter pris på hver eneste kommentar, hver eneste "liker", hver eneste sms og hver eneste gode tanke!

Ventetid

Å vente på noe kan være både artig og slitsomt, nesten på samme gang.
Å vente på ferie, det å ha nedtelling - det er noe mine to små synes er veldig spennende.
Vi har et blackboard på kjøkkenet som stadig er i bruk til nedtelling. Akkurat i dag teller vi ned til årets første besøk i paradiset vårt, Alcudia.

Men så har vi venting som ikke er like morsom, og det var egentlig det jeg skulle skrive litt om i dag.
Det berører sikkert mange og akkurat nå berører det meg....

For noen uker siden, kjente jeg en kul i brystet.
Det er sånn at hjertet stopper et par sekunder, og så tenker man at det man kjente, nei det kjente man ikke likevel og så kjenner man ikke etter mer. Før neste dag kanskje. Og da kjenner man det igjen....

Noe av det første jeg gjorde var å ringe mamma. Selvfølgelig. Gode snille og ikke minst rasjonelle mamma. Mye mer rasjonell enn jeg var akkurat da. Jeg spurte om hun kunne sjekke denne kulen på jobben hennes , på Terapi-Salongen , og det kunne hun selvfølgelig.
Maskinen hennes fant kulen, men den sa ikke at den var ondartet. Så jeg slo meg til ro med det på en måte.

Dagen etter oppdaget jeg at brystet var forandret. Det var et søkk der jeg ikke hadde sett før, akkurat på det stedet der jeg hadde kjent kulen. Huamei!
Det var da det første breakdown`et kom. Jeg fikk rett og slett dødsangst, og var sikker på at dette var slutten på alt. Igjen tok jeg telefonen til mamma, men hun måtte be meg roe ned for hun forstod ikke hva jeg sa. Etter noen minutter med intensiv pustetrening fikk jeg stotret frem hvor redd jeg var og at jeg ville prøve å få meg time til undersøkelse så fort som mulig.

Etter henvisning fra fastlege, fikk jeg time til mammografi og ultralyd samme dag.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så redd noen gang. Livet passerte revy på en måte, og jeg så fremtiden min som var så forferdelig mye kortere enn den jo skulle være.

Etter prøvene på Unilab, var det jo bare å vente igjen. Heldigvis ikke mer enn et par dager før jeg fikk en samtale med fastlegen. Han hadde sendt henvisning videre til sykehuset, slik at det kunne taes en biopsi av denne kulen.
Det har jeg nå gjort i dag....
Og nå gjenstår det mer venting. Vente på svar. Være litt mer redd noen dager, litt mindre redd andre dager.
Jeg har egentlig bestemt meg for å legge denne frykten litt langt bak i hjernen, ikke la den overskygge hverdagene på en måte. Og det går fint noen ganger, og skikkelig dårlig andre ganger. Det beste er å ikke google etter alt som er skrevet om brystkreft. Men det er ikek så lett alltid det heller.

Mest sannsynlig er det ikke noe skummelt her. Det er det jeg må si til meg selv. Og så må jeg rett og slett bli flink til å takle det å vente.

Jeg har litt å gå på der.....

Og folkens - støtt kreftsaken og Rosa Sløyfe. Det kan være en av dine nærmeste som får god hjelp pga den innsatsen de legger ned.