Trolololo! Denne bloggen er liksom blitt forsømt....

👀
Tja, hva skal man si til det.
Jeg er nok ingen stor blogger, har i grunn ingen ambisjoner i så måte heller. Men noen ganger er det litt godt å skrive av seg litt....

Det har skjedd en masse i livene våre siden sist innlegg.
Gutta er ikke så små lenger, og vi har fått et nytt tilskudd til familien , den dansk-svenske gårdshunden Zaphira, fra Kennel Amanda i Rakkestad.
Hun er født 20/8-2017 , og kom brått til oss 20/10-2017. Snart to år siden altså.

Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle bli en sånn hundeperson som jeg er blitt. Joa, jeg har alltid likt hunder. Har alltid, så langt tilbake som jeg kan huske, ønsket meg egen hund. Men omstendighetene har ikke vært på plass.
Vi begynte å snakke om hund for 4 år siden. Da var det minstemann i huset som for alvor begynte å "mase". Tanken modnet en stund og vi måtte undersøke raser og hva vi skulle bruke hunden til. Vi har for liten tid til å reise rundt på utstillinger hver helg, men vi ville ha en hund som ikke var så stor, lett å trene og gjøre aktiviteter med, samtidig som det skulle være en familiehund til kos og hygge.
Valget falt på gårdshunden, og vi har ikke angret et sekund.
Eller jo, det var litt løgn. Det var perioder i valpetiden jeg virkelig lurte på hva for slags monster jeg hadde fått i hus. Når hun beit på sofaputer, stoler og alle leker var i filler og det vi forsøkte av hundesenger var et potensielt farlig monster som umiddelbart måtte drepes og tømmes for vatt (det er det forsåvidt enda, men nå vet vi om det :) ), når hun fikk raptuser og løp som en gal rundt i huset. Da var mor i huset rimelig fortvilet. Jeg husker at noen sa at denne rasen ikke var "voksen" før i 3års alderen. Det er fortsatt ett år igjen for å si det sånn....

Hun er på den annen side en tålmodig voffse, liker alle mennesker og andre hunder. Hun har blitt godt sosialisert ved å gå i hundebarnehage en gang og to i uken. Der lærer hun seg å lese andre hunder, og viser forståelse og aksept for at andre hunder leker forskjellig fra henne. De sier at hun er den som tar seg av de nye valpene og hundene. Hun inviterer den mest utrygge hunden til lek og morro.
Og etter en dag i hundebarmehagen, er hun så deilig sliten på kvelden. En sliten hund, er som vi vet en lykkelig hund ;)

Jeg har tatt rollen som hundeeier alvorlig, og gått mange kurs. Vi er blant annet veldig fornøyd med din hundeskole og Hundeglede hundeskole. Vi vurderer fortløpende aktivitetskurs for Zaphira, da hun er en hund som trenger en del mental aktivisering for å være fornøyd. Vi har meldt oss inn i raseklubben og i den lokale hundeklubben. Sistnevnte har også sosial trening og agility-kurs, noe som passer rasen perfekt.
Vi trener litt hver gang vi er på tur, det være seg passeringstrening eller innkalling. Hun er veldig flink nå på passering av andre mennesker, når det kommer til andre hunder har vi litt igjen. Men vi jobber og jobber. Hun kan fint være løs når det ikke er båndtvang, men det krever av meg at jeg vet at hun kommer når jeg ber henne. Da hjelper det masse at hun vet at jeg har de beste godbitene i lommen, og at de er mer fristende enn å leke. Stort sett går det bra. Hun har faktisk aldri stukket av fra meg, og det er jeg veldig glad for. Jeg hadde fått panikk dersom hun plutselig skulle bli borte.
Dersom du vurderer rasen, ta gjerne kontakt. Kom og hils på! Eller om du har en DSG, kanskje vi kan arrangere et treff så hundene får lekt litt sammen?

Zaphira har selvfølgelig egen instagram-konto 😌  Zaphira_the_beauty
Her kan dere følge hennes liv i bilder. Vi oppdaterer ikke hver dag, men det dukker stadig opp ett og annet skrytebilde av prinsessa vår.

Så - nok hundprat for i dag. Vi får se om det blir noe mer liv på denne siden.
Den som leser får se :)

Forresten!!

Dere som har lest litt her inne, vet jo at eldste sønn har slitt med balanse pga KISS/KIDD og at vi i samarbeid med manuellterapaut Bent Brask har jobbet mye med dette det siste året. 

Det er vondt å se når barnet ditt står igjen når klassen skal på sykkeltur, og han ikke får vært med på hele turen. Vi kjører og henter altså, så det har aldri vært noe problem. Men det er noe med å gå være med på hele greia - samholdet, praten på turen både frem og tilbake. Han gikk jo glipp av det. Og det ble en ekstra liten byrde, hvertfall på mor og far som plages med følelsen av å ikke strekke til - igjen!

Så nå er det med stolthet jeg hadde tenkt å  legge ut en liten filmsnutt av en flott gutt som har knekt sykkelkoden! Skal si at tårene trillet på film-fotografen her 😉

Men... Den filmen ville ikke lastes opp, så da får dere ta mitt ord for det! 😊

Detta vart stusselig, ja....

Snart ett år siden siste bloggpost. Kan ikke akkurat skryte på meg skrivekløe skjønner jeg...

Dagene er fulle av jobb og fritidsaktiviteter, ukene raser i vei. Jeg synes faktisk ikke det var så veldig lenge siden juleferie - og nå er påsken jammen meg over også. 5 uker til neste nasjonale fridag, som jo også gir en liten mulighet for en fri-fredag da den er så ille inneklemt at den nesten ikke teller.
Det er hvert fall det skoleruta sier.

Og når jeg først snakker om skoleruta... Det var en debatt som rullet her for ikke så lenge siden, der spørsmålet var om ungene våre trenger 13 uker pr år med ferie.
Jeg skal ikke begi meg ut i den debatten, men jeg skal mene litt likevel.
Det er nemlig slik at jeg synes faktisk at ungene trenger de feriedagene det er lagt opp til i skoleruta. Jeg ser tydelig på mine to at de blir slitne av skole , lekser og forventninger fra både lærere og foreldre. Husker den perioden de gikk på SFO i tillegg. De var utslitte, på samme måte som oss, når fredag ettermiddag kom. Da hadde de hatt 5 dager med "jobb", en jobb så full som noen. Arbeidstid fra 8 til 16.30. Alle blir da slitne av det!!?

Så ja, la ungene beholde sine 13 uker. Det er en skikkelig kronglete kabal å få til å gå opp, been there - done that! Men alle får det faktisk til, og de som ikke har barn enda, ja de vet også at dette kommer så de kan begynne å forberede seg med en gang.
Nå er jeg heldig, ungene er blitt så store at de klarer seg selv en formiddag og to. Tempoet er lavere, og selv om vi voksne i familien må holde Norge i gang, så blir det en helt annen atmosfære i heimen når gutta har skolefri.
De får passe på å nyte det, for når de treffer arbeidslivet så er det no mercy - da snakker vi ikke om 13 uker med ferie. Da har man 5 uker pluss noen dager om man er heldig. Og er man enda heldigere, så kan man ta dem samtidig med resten av familien. For det er heller ingen selvfølge overalt.

Nå avslutter jeg med å ønske alle en (snart) god helg. Vi er på vei inn i april, våren er her og solen kommer stadig sterkere frem og fôrer oss med sårt tiltrengte vitaminer.
Jeg skal prøve å skrive litt oftere. Kanskje det blir mer mat og sånn etterhvert. Det er det jo så få som skriver om...hihi!

Torsdagspizza

Ettersom store gull skal på sommeravslutning/klassefest i morgen kveld, bestemte vi oss for å lage pizza i dag. Det har selvfølgelig vært fotballkamp i dag også, og da er det godt å komme hjem til en godbit 😉 

Jeg lager to pizzaer, en til gutta som er half and half med skinke og pepperoni, og en til "de voksne" som er noget mer spicy. 

Deigen blir til av 4,5dl lunket vann, som jeg blander inn ca 75 gr tørrgjær. 10dl hvetemel, en teskje med salt og 4ss olivenolje. Det blir til to emner som passer perfekt på et stekebrett. Ikke kjempetykk bunn, men akkurat passe. 

Pizzaen står 17-18 min i ovnen på pizzafunksjon, så vi får litt sprø bunn. 

Så nå sier vi velbekomme og samler oss til kveldskos rundt stuebordet! 

And the days go on...

I går var det onsdag. Tidsklemma tok oss litt da største sønn (han som har hatt kids/kidd) var til en lang behandling hos manuellterapaut. Dessverre ser vi st han har en lite fleksibel tøyelighet i ryggen og sterkt utviklede moro-reflekser, og nå gjør det at det er vanskelig å sykle. Han finner ikke helt balansen, og klarer ikke å la ryggen følge med til begge sider for å stabilisere. Nå har han hatt noen behandlinger hos fantastiske Bent Brask, en lifesaver av de sjeldne for oss, og nå er det øving somm gjelder. Med litt hard jobbing, skal han sykle i sommer! 

Så middagen i går ble som vanlig av det lettvinte slaget. 

Hadde noen tynne lettrøkte kotelettskiver som jeg stekte, og etterpå brukte jeg pannen med litt god olje og freste litt rødløk, rød paprika, tomat og grønnkål. 

Sammen med resten av gårsdagens tzatziki ble det et "herremåltid". 

I dag er det fotball på timeplanen etter jobb og skole, og jeg har lovet gutta hjemmelaget pizza. 😃

I en hektisk hverdag....

.... er det ikke alltid like lett å få til gode rutiner. Da tenker jeg spesielt på gode matvaner.
Ettermiddagene går med til lekser og trening, og det bli gjerne sent før vi har middag på bordet. Og ja - som mange andre kjenner jeg at det er fort gjort å ty til enkle løsninger.

Men jeg prøver å få i oss sunn kost, og nå tenkte jeg å snu fokuset på bloggen til hva vi spiser, hva jeg lager , alle dager. Det være seg oppskrifter på frokost, middag, dessert, kake til kaffen - you name it :)

I drivhuset mitt har jeg sådd mye godt. Jeg elsker å bruke friske urter i maten, og nå har jeg basilikum, sitrontimian, oregano og mynte. Og tomat, agurk, løk, salat og chilli.
På utsiden av drivhuset har jeg rabarbra. Det har jeg ikke vært flink nok til å bruke selv, men har gitt bort alt. Men nå har jeg lest meg opp på litt oppskrifter med rabarbra, og har store planer om å bruke neste avling selv. Rabarbra er villig hos meg, så jeg kan høste inn 3-4 ganger pr år. 

To oppskrifter jeg skal kaste meg over først, er rabarbrasyltetøy med vanilje og grunnlovsdessert.
Bilder og oppdatering med oppskrifter kommer :)


Så for å begynne , dagens lettvinte middag (og low carb så det holder, for dere som tenker på sånt) var som følger:

4 store kyllingfileter skjært i passe biter, stekes i litt smør.
Lag en tzatsiki med en revet agurk, en kinesisk hvitløk , gresk youghurt, litt saft av en sitron og litt pepper.
Lag en salat av agurk i store biter, fetaost (på glass med oljen i ), små tomater delt i to, rødløk i passe biter og grønne oliven.
Når kyllingen er ferdig stekt, ta den ut av pannen. Bruk pannen til å vende litt grønnkål i olivenolje og sitrondråper, så den blir myk.

Anrett kylling på grønnkål, ha over litt sesamfrø og tzatziki. Server salaten ved siden av.
Her burde det vært lagt til et fancy bilde, mne det glemte jeg å ta - for jeg var alt for sulten.
Neste gang!
 

Ha en fortsatt god tirsdag :)

AB - challenge

1. desember - ikke akkurat dagen å legge ut om gode forsetter antagelig.

Men her for en drøy mnd siden, leste jeg et innlegg på facebook om en utfordring - ab challenge.
Jeg var tøff i stryta og sendte utfordringen videre.... Det er vanskelig å sende noe sånt videre uten å ta den selv, så her i huset bestemte vi at 1.desember var dagen , og det skulle vare i 30 dager.

Se nøye på den.... Det begynner pent, men allerede nå har jeg begynt å grue meg til slutten av mnd. Det fine er at jeg vet så godt at muskler er ferskvare, og at jo mer man bruker dem, jo bedre blir det. Så med en progressiv økning av antall repetisjoner, så er det ikke sikkert at jeg synes det er så ille i slutten av desember. Her blir det ikke vaskebrett (det skal mirakler til nemlig) men kanksje jeg får en opplevelse av å faktisk ha magemuskler.

Første runde er gjennomført. Og i morgen er det atter en dag :)

Naturens under

At en himmel kan være så fantastisk vakker!

Bildet er tatt i dag kl 16, fra taket på Torvbyen og ut mot FMV.

Nydelig!! 

Morgenstund er tull i grunn?

Eller hva mener du?

For et b-menneske som meg, kan det være hardt å komme seg opp om morgenen. Hvert fall når man bare surrer rundt om kvelden og klokka passerer midnatt før man treffer puta. Og når man først treffer puta, ja da måååå jeg bare prøve en gang til å komme videre på Juice Cubes.

Men når jeg først har gnidd Ole Lukkøye ut av øya og fått kaffen min, da er jeg klar for en ny dag!

I dag ligger frosten på trærne. Endelig (??) kunne jeg ta frem de nye vnterstøvlene til gutta. Jeg var lit bekymra for om de ville komme til nytte denne vinteren. Vi skriver 20.november - og dette er andre eller tredje gangen denne vinteren at gradestokken har vist seg på minussiden. Ikke noe man kan kalle en hard vinter - foreløpig.
Men jeg skal innrømme at jeg liker noen minusgrader og klarvær bedre enn 10 plussgrader og regn. Det er jo ikke vinter!

To dager igjen til helg. Ukene fortsetter å fly. Hvis man blunker for lenge, er det snart vår :)

Ha en fin dag, hvor enn du er!

And time passes on....

Ja, det kan man vel trygt si - at tiden flyr!
Vi er i ferd med å legge 2013 bak oss, og for min del er det (nesten) like greit. Det har vært et år med mange forandringer, mange tanker. Noen nedturer og mange oppturer.
Og midt oppi det hele, tror jeg på at man kommer sterkere ut i den andre enden.

Nå går dagene med til jobb og familie. Døgnet har egentlig alt for få timer. To små håpefulle som vokser til og krever mye mer oppfølging enn tidligere, samtidig som de finner sin egen vei. Det er spennende å følge dem og littegrann skummelt. Det er så mye rart som skjer, og som den tigermammaen jeg er , ønsker jeg å beskytte dem for absolutt alt som kan utgjøre en fare. Noe som nok er naturlig for alle foreldre. Men jeg kan ikke gå der og holde dem i hånden hele tiden heller. De må vises tillit og utvilke seg til selvstendige individer. Ofte glemmer jeg viktigheten av dette, og må bli minnet på.
"Mamma dahhhh! Jeg er 10 år altså!!" - uttrykk jeg hører mer enn en gang i uken, for å si det sånn :)

Selv skulle jeg ønske at jeg fant tid til MEG. Tid til å gjøre kkurat det jeg har lyst til. Stort sett har jeg mest lyst til å krype opp i sofaen med en bok eller bare sove litt. Mørketiden er ikke helt min sterke side. Jeg burde trene, jeg burde komme meg ut på tur , jeg burde ditt og jeg burde datt. Men burde burde blir ofte til rakk ikke eller orket ikke. Og så hadde det plutselig gått enda en uke. Nå er 2013 snart over....

Kanskje alt blir bedre neste år?

Innsats som varmer

I dag hadde minigutt 2005 treningskamp. Mot lag som er ett år yngre. Men trening er trening og verdifullt å ta med seg. Mange smågutter på banen med drømmer og ambisjoner, og ivrige foreldre på sidelinjen. Vi gjør så godt vi kan, der vi står i nordavinden og prøver å holde varmen med en kopp kaffe fra kiosken.

Jeg kjente litt på at det virkelig er mer behagelig å være fotballmamma i 20 pluss og solskinn. Men mange lykkelige ansikter på banen, som gir alt de har, det er innsats som varmer. Og de herlige kommentarene, noen helt ubetalelige, rett fra hjertet.
Selvtilliten fikk seg en boost når de håpefulle vant alle tre kampene.
Mot de som er året yngre. "Alvoret" begynner snart. I egen årsklasse.

Snart seriestart

Det nærmer seg seriestart i barnefotballen,og i helgen var det fler generalprøver på gang under Bendit Cup i Østfoldhallen. Mange håpefulle, spente, ivrige og superflinke barn i aksjon. For Begby sin del ble resultatet to tap og en seier, og en helt suveren innsats!

Nå gleder vi oss til det lille "alvoret" - selve serien - starter.

Slow down , mummy...

Jeg må bare dele noe jeg leste i dag. Noe som traff meg litt i hjerterota.

Slow down mummy, there is no need to rush,
slow down mummy, what is all the fuss?
Slow down mummy, make yourself a cup tea.
Slow down mummy, come and spend some time with me.

Slow down mummy, let's put our boots on and go out for a walk,
let's kick at piles of leaves, and smile and laugh and talk.
Slow down mummy, you look ever so tired,
come sit and snuggle under the duvet and rest with me a while.

Slow down mummy, those dirty dishes can wait,
slow down mummy, let's have some fun, let's bake a cake!
Slow down mummy I know you work a lot,
but sometimes mummy, its nice when you just stop.

Sit with us a minute,
& listen to our day,
spend a cherished moment,
because our childhood is not here to stay!

                                                                                        - Rebekah Knight

 

 

Kanskje det er fler enn meg som tenker litt ekstra nå.....?

SirisVerden - Alvor og humor i flat tango: Min Kristoffer

SirisVerden - Alvor og humor i flat tango: Min Kristoffer: Christoffersaken er igjen i rettssalen. Igjen får vi innsikt i en tragedie som er hinsides enhver forstand og fatteevne. Om vold mot barn. M...


Anbefaler alle jeg kjenner å lese dette. Alle voksne har et ansvar her, vi må se barna. Også de som ikke er våre egne. Hvis magefølelsen sier deg at noe er galt, er muligheten stor for at det er det!
Vi må rett og slett lære oss at å bry seg er en god ting, det er omsorg - ikke innblanding.

Les og gråt en skvett, det gjorde jeg. Og så må vi ikke glemme det igjen rett etterpå.....

Lesering og ikke minst Downton Abbey

Noen ganger er jeg litt treg og henger etter når det gjeder hva alle andre snakker om. Det fører til at jeg er litt "ute" når det snakkes om diverse bøker og tv-serier. Mange av dem har jeg så vidt hørt om....

Men jeg hadde altså hørt så mye bra om "Downton Abbey". Og jeg vet jo at jeg har sansen for engelske kostymedrama. Jeg har sett Emma, fornuft og følelser, Northager Abbey osv osv. Noen av dem opp til flere ganger.
Så jeg er ikke overrasket over at jeg elsker Downton. E.L.S.K.E.R!!! Og takk for at det finnes steder å streame serien, for å oppdage at man liker noe når serien allerede er i sesong 3 er en forferdelig uting! Man må jo få lov til å begynne med nettopp begynnelsen.

Så nå har jeg brukt to uker på å se de to første sesongene. Kjenner allerede nå at jeg ikke vil at det skal ta slutt. Ikke noen gang...

Så meldte jeg meg inn i en bokring på nett.
Det var litt mindre velleykket, for jeg kommer ikke i gang med boken vi skulle lese til 1.mars. Ikke skikkelig. Jeg har kun lest ett kapittel (eller to) og det gikk nettop opp for meg at det er 1.mars i dag. *sjokk*
Her må jeg gjøre en innsats kjenner jeg....
Boken heter "Døden kommer til Pemberley" og er skrevet av P.D James.

Ja, hva sitter jeg her for???
Lese? Se en episode? Ohhhh those choices!!

Dagene går - heldigvis!

Noen ganger blir man minnet på at man faktisk har en blogg. Og det er jo bra!
Jeg har tidvis masse tanker i hodet som jeg sikkert skulle skrevet ned, men så flyr dagene avsted og bloggingen blir helt glemt.

I dag har jeg sett meg nødt til å vaske vinduer. Ulempen ved å være hjemme når sola skinner. Deilig var det virkelig, å kunne se ut på den store gule kula. Mens jeg holdt på der ute, tok jeg dn kikk på kaprifoliumen også. Jammen meg har den grønne blader og blomsterknopper. Det blir vel litt feil i februar??
Håper den ikke er blitt helt årstidsvill. Den er nemlig et nydelig skue når den er i full blomst.

Ettermiddagen gikk med til litt shopping. Ikke til meg selv denne gangen. Det var treningsdresser til smågutane som de skal bruke på fotballtreninger. Ingen billig fornøyelse, men heldigvis kan den ene arve den andre etterhvert. Så det er liksom den første investeringen som blir høyest.
Nå gjelder det bare at de vil fortsette å spille, og ikke bytter lag ....

Holde tallerkene i gang!

I går sa kroppen litt "takk for sist". Det vil si at jeg trodde at jeg hadde overlistet influensaen, men tok skammelig feil. Denne sykdommen lot seg ikke skremme bort av paracet og stålvilje, og når jeg minst ventet det - hogg det til!
Jeg våknet natt til søndag med feber og følelsen av at noen hadde dyttet noe ned i halsen min. Ikke fikk jeg svelget og ikke fikk jeg hostet og det gjorde vondt å snakke. Jeg hadde sikkert ikke noe fornuftig å si heller på den tiden av døgnet, men det er en annen sak.
Tidspunktet kunne ikke vært verre, minste gullet hadde en fotball-cup å delta på søndag formiddag, og mamma måtte selvfølgelig være med. Alt annet var uakseptabelt. Så jeg måtte nok en gang ty til paracet og håper at det ville gå fort over. Mange nok paracet gjør deg til super-mamma, hvertfall for noen timer. Men da cup-eventyret var over, var sofaen eneste utvei.
Utover ettermiddagen og kvelden ble det bare verre, og jeg tenkte at jeg virkelig hadde fått et snev av manneinfluensa. Da jeg tenkte på kommende ukes program, innså jeg at jeg trengte profesjonell hjelp og ringte legevakten.
Der fikk jeg beskjed omå komme ned og ta CRP.
Som antatt var denne høy, og da legen så ned i halsen min, kunne han (som jeg allerede hadde gjort) konstantere kraftig halsbetennelse. Medisin for dette var antibiotika.
Jeg humret litt da jeg så på resepten han skrev ut, den innehold nemlig en adresse jeg ikke hadde bodd på siden 1997. Man kan ikke akkurst si at jeg renner ned dørene på legevakten....

Som et resultat av dette, har jeg blitt liggende i dag. Latt kroppen få helt ro. Sovet litt , lest litt. Og tenkt litt. En hel masse faktisk. På hvordan livet mitt er, på hvordan jeg vil at det skal være og hvordan jeg kan få det ene til å ligne det andre.
Ikke misforstå, for jeg har det velidg bra med livet mitt. Mange ting går helt på skinner, og andre ting går rett ved siden av, i en litt annen oppkjørt løype så å si.

Guttene blir større og krever mer. Det er oppfølging på skole, det dukker opp fritidsaktiviteter i tillegg til faste gjøremål som vi har.
Jobben min er ikke bare en jobb. Det er en livsstil. Jeg tenker Telekiosken i mange av mine våkne timer. Og det er sikkert bra til en viss grad, men summen av alt blir at jeg aldri slapper helt av.
Og når jeg tenkte på dette , kom jeg på en illustrasjon jeg hørte av en klok mann en gang - den med tallerkene.
Se for deg en sjonglør, som har en masse pinner rundt seg. På hver av disse pinnene har han en tallerken. For at tallerkenen ikke skal ramle i bakken og knuse, får han dem til å spinne rundt. Men de må ha en viss fart. Og for å holde alle disse tallerkene i gang, må han løpe fra pinne til pinne - han vil jo ikke at de skal knuse. Sånn er det med livet!
Våre tallerkener må snurre i en viss fart - MEN vi bestemmer selv hvor mange tallekener vi plasserer på pinner!
Tenk litt på den......

Hvis vi har mange oppgaver og løper fra sted til sted, vil vi fort bli slitne. Vi blir tappet for krefter fordi det krever så mye av oss å holde alt i gang. Selv ikke om natten får vi helt ro, fordi vi er redd for at tallerkenen skal falle i bakken.

Vi må muligens gjøre endringer slik at vi opplever at aktivitene gir oss energi, ikke bare tar. Omgi oss med mennesker som gir oss energi, ikke bare tapper oss.
En ettermiddag med guttene hvor vi lagde middag sammen, det ga meg så mye glede at jeg smiler enda når jeg tenker på det. For det blir lett litt kjekling og mas på ettermiddagene , når alle er slitne og noen ikke er klare for lekser og andre ikke er klare for utsettelser.
Men når vi finner roen sammen, og gir hverandre energi - da blir jo alt så mye bedre.

Jeg tror at jeg skal la et par av mine tallerkener knuse. For å få bedre tid til de jeg velger å la snurre.

Mat!

Egentlig skulle dette innlegget handle om varmepumper, men... kjedelige greier. Ikke har jeg varmepumpe, og ikke har jeg tenkt til å skaffe meg det heller. Jeg skal bare fortsette å irritrere meg over naboen sin, som gir fra seg lyder som minner om en bil på tomgang der den durer i vei.
Det er spesielt lite artig om natten, når vinduet står åpent mot denne dingsen, og du helst burde sove.
Nok om det!

Jeg vil heller skrive litt om mat.
Lage mat og spise mat, det er likbare saker, det.
Jeg trives på kjøkkenet, finner på litt nye oppskrifter og prøver meg på det meste.
En ting jeg IKKE hadde prøvd meg på, var pinnekjøtt. Til noens store sorg.
I "gamle dager" var det sånn at noen venner samlet seg til pinnekjøttaften en gang i året. Det var et lystig lag, og sikkert mye godt pinnekjøtt. Men de gangene jeg var invitert, hadde jeg med meg egen mat. Sær? Ja, muligens litt.
Men jeg hadde i mine veldig unge dager en uheldig opplevelse med bedervet pinnekjøtt, som liksom satt i nesen min. Det var så ille at jeg brakk meg bare jeg kjente lukten. Hvert eneste år - lenge - kjente jeg den dårlige lukten bare jeg gikk forbi en pakke pinnekjøtt i butikken.
Det har blitt laget pinnekjøtt på mitt kjøkken etter dette, men ikke av meg og jeg har overhodet ikke hatt planer om å prøve det ut igjen.

Men så skjer det, at mna nærmer seg 40 og tenker at det kan jo ikke være så ille når det er så mange mennesker som liker det??...Ja, jeg vet at mange spiser mye rart, men pinnekjøtt anser jeg ikke for å være rart i samme gate som feks smalahaue, eller...frosk, katt you name it!
Så da tok jeg mot til meg, og gikk til innkjøp.
Bare det var en hel liten vitenskap forresten. Røkt, urøkt, vossakjøtt, hallingkjøtt, Gilde, Jacobs?
Og prisen! Det var jo snakk om en hel del. Skinkestek kan man få ned i 30 kr pr kilo på svenskehandel, men pinnekjøtt (som i tillegg består av mye uspiselig bein) der betaler man jammen meg for hele lammet.

Valget falt da uansett på "eldhusrøykt" pinnekjøtt.
Det ble behørig vannet ut i stor balje i to dager. Jeg kjente at jeg var skeptisk og jeg måtte legge inn en backup plan. (karbonader er kjekt å ha da)
To-tre timer på damp på rist. Det er vel antagelig som å si stygge ord, men jeg hadde altså ikke bjerkepinner, så det ble stålrist i bunnen av kjelen.
Lenge gikk jeg og gruet meg til lukten som skulle komme sivende ut av kjelen. Jeg måtte jo til og med ta av lokket et par ganger for å se etter at det ikke gikk tørt ned i kjelen.
Men det underlige var at ....jeg sytes det luktet helt ok. Merkelig. Brekningsfornemmelsen var borte.

Vel, pinnekjøttet ble klart. Poteter og den obligatoriske kålrotstappen likeså. Vin på bordet. Og karbonader.
Øyeblikket var kommet. Mange år med pinnekjøtt-nekt skulle overkommes.

Forunderlig nok smakte dette helt fantastisk!
Det hadde jeg aldri trodd. Jeg forsynte meg med opp til flere pinner, og det var nydelig! Det var ikke en smule igjen når vi var ferdige med å spise.
Ildprøven var foreløpig bestått. Foreløpig fordi vi neste dag var invitert til noen venner, på pinnekjøtt. Men de hadde den urøyka typen. Jeg visste jo ikke om den var like god.
Jo da , det var det. Litt annerledes, men så utrolig nydelig.

Så nå vet jeg det. Jeg angrer på at jeg har somlet bort mange år på å ikke like. Jeg rasket med meg mer av typen fra butikken, som ligger kjølig her og bare venter på en anledning.
Heretter skal jeg smake oftere på ting jeg tenker at jeg ikke liker. Dessuten skal man være et godt eksempel og forbilde for barna sine. De MÅ smake. Først etterpå kan man si om man liker eller ikke. Ogkan smaken forandre seg. Det vet jeg nå av erfaring!
Begynner jeg å bli voksen kanskje?


......og til gjengen som tidligere samlet seg til hyggelig lag: I år blir det pinnekjøttaften i Casa Amante! Håper dere stiller opp :)

                                                                        (bildet fant jeg hos aperetif.no)

Og så ble det stille...

Jeg gikk visst litt i dvale etter noen mindstressing uker.
Var på sykehuset forrige uke igjen til oppfølgingskontroll og samtale, som gikk helt fint.
Så da er det ute av verden for en stund.

Hva skjer ellers da?
Januar - en skikkelig kald måned. Hvert fall akkurat nå. I skrivende stund leser vi av 14,8 blå grader, det var minus 18 i dag tidlig.
Minste hjertegullet har hatt halsbetennelse og feber og har holdt seg innendørs noen dager, men i morgen skla han på skolen igjen. Får passe på å kle han godt. Store hjertegull fikk godt med klær på seg i dag. Han er straks 10 år, men allerede er det tenåringsnykker på gang. Hel dress! Det var vi og kjøpte for han hadde vokst ut av den gamle og den gikk rett i arv til lillebror.
Ut på jakt, for det viste seg at i den str var de mest bukse+jakke å få tak i, lite hele dresser. Men nei, hel dress skulle han ha! Etter å ha lett i diverse butikker, fant vi en som ikke akkurat var på salg. Ok, kjøpt og betalt, bidrag fra snille besteforeldre.
Det kom snart en anledning til bruk, og jeg var glad for at poden ville holde seg varm og tørr.
Neste dag dukket dilemmaet opp. Nei, han ville helst ikke ha på seg dressen. Nei, han ble ikke kald eller våt, han lekte nemlig ikke på skolen lenger,ikke sånn som lillebror. (hvordan han leker er fortsatt et mysterium for meg, jeg har aldri sett en unge som er mer vår og møkkete enn han...)
Men det er KALDT, kjære store lille deg. Ja, da ville han ha....hva tror dere.....jakke og boblebukse. *dåne litt*
Hva skjer liksom? Ti år og sær i klesveien... Fordi ingen andre av gutta i klassen hadde hel dress. Nope! Heldigvis kom noen oss til unnsetning med en boblebukse/skibukse som ble godkjent. Og med ull og fleece under og boblejakke på, ble det en akseptabel løsning for alle involverte parter.
Nå går han til skolen som reneste Michelen-mannen, men han er varm!

Man må jo flylle dagene med noe, selv når man er sykemeldt 60%. Og mange utendørsaktiviteter utgår for min del i 10 til 15 minus. Og da ramlet jeg over bloggen "alle" har hørt om og leser - sikkert mye pga innslaget i GMN - ang hjemmelagede islykter.
Ballonger, vann og kulde lager strålende lykter viser det seg. Og så enkelt at til og med jeg får det til.

Nå holder jeg på å fylle rekkverket rundt terrassen, blir veldig fint altså :) Og ingen blir helt like.

Og dagene bare flyr avsted. Ukene består stort sett av mandager (ukas mest ufyselige dag) og fredager (ukas beste dag). Det er allerede betydelig lysere både morgen og ettermiddag. Og snart begynner det å spire og gro rundt oss. Jeg gleder meg virkelig til å begynne å tenke på hagen igjen. Dra den frem fra vinterdvalen, så og plante, forberede drivhuset.

Frem til det får vi fortsette å glede oss over fredager i det minste :)

Netse blogginnlegg tror jeg blir om varmepumper!
Naboen har en skikkelig irriterende en....bla bla bla..... NESTE!

Det er grenser for hvor lettet man kan bli på en skala fra 1 - 10.

Men NÅ føler jeg antagelig lettelse som ikke kan måles på noen skala!

Ventetiden er over, jeg har fått svar på biopsien , og svaret var negativt. Ja, eller positivt. Det var hvertfall ikke spor av kreftceller i den svulsten!!!!

Jeg kan love dere at jeg skal sprette en flaske prosecco i kveld.
Og jeg skal la dette synke godt inn og puste normalt, så normalt som jeg ikke har gjort siden den dagen da jeg oppdaget den dumme kulen.

Jeg har fått meg en tankevekker.
Livet kan forandres på et lite sekund. Og ting man skulle gjort og sagt forblir ugjort og usagt fordi man ikke rekker det.
Fra nå av skal jeg ta meg tid. Mer tid. Både til meg selv og til familien min og til gode venner.
Jeg skal være mer tilstede.

I dag tenkte jeg at dagen var litt lysere enn gårsdagen. Det var ikke bekmørkt lenger når klokken var 8.30.
Det er bare 11 uker til påske (og vi vet hvor fort DET går) , bare 19 uker til jeg er "hjemme" på Mallorca for å feire verdens flotteste foreldre som har vært gift i 40 år. Og så er det da vitterlig sommer!

Mye å glede seg både til og over.

Ønsker dere alle en riktig god fredag og helg! Ta vare på hverandre :)

"Jeg satte meg i stolen ved vinduet, og tenkte at det går an å være lykkelig, det var ikke så vanskelig likevel, det var bare så uvant og lykken var en forvirrende bukett å holde."
                                                                                   - Lars Saabye Christensen