Men alt var ikke så enkelt fra begynnelsen...
Marius var fullstendig planlagt og etterlengtet. Navnet hadde han fått lenge før han var unnfanget. Han var prinsen, og da han ble født var jeg bare lykkelig. Men det var en tøff start på mammalivet. Marius var veldig nær ved å ikke få oppleve livet sitt. Han hadde en fryktelig tøff fødsel og måtte til slutt tas med vakuum. Etterhvert så vi jo at han slet med skjevstilling av hodet. Selv om han var en rolig gutt som gjerne lå på et teppe og pludret, ville han ikke ligge på magen og løfte på hodet. Han hadde favorittside, spente kroppen i bue når han lå på andre siden og skulle spise feks. Han ville ikke trekke seg opp etter armene.... Vi kontaktet helsestasjonen, og ble henvist til fysio. Der fikk vi beskjed om å "trene magemusklene" hans, stimulere dem ved å lett like han på magen. Men det ble ikke bedre. Han hoppet over krabbestadiet, og ble rompeaker før han reiste seg. All motorisk utvikling skjedde sent.
Men det var ikke før han begynte i barnehage at vi virkelig så hvor sen han var, motorisk sett.
Å løpe, klatre, sykle.... det var ting som ikke lå for Marius. Han søkte voksenkontakt, og trivdes best med å sitte ved et bord og tegne eller pusle. Han ville ikke kle på seg selv, ba om hjelp til helt enkle ting.
En dag vi reiste hjem fra barnehagen , sa han plutselig - "Jeg har ingen venner jeg, mamma".... Han følte nemlig at alle andre barn var så mye mer aktive, de løp rundt, klatret i fjellet, husket, syklet - alle de tingene han ikke viste interesse for. Det rev i mammahjertet. Hva hadde jeg gjort galt??
Vi pushet og pushet, alt fra lek til påkledning. Det var dager da jeg tenkte at gutten var lat og uinteressert, jeg ble frustrert. I tillegg til at han siklet mye og hadde dårlig uttale, ja, det var mange tanker som spant rundt i hodet mitt.
En foreldresamtale i barnehagen skulle forandre alt!
Vi ble spurt om det var greit at de kontaktet PPT, slik at de kunne få hjelp fra en barnefysio til å se hva de kunne gjøre for Marius rent motorisk. Det gikk en stund, så fikk jeg en fredag en telefon fra en fysioterapaut ved helsestasjonen. Hun stilte meg noen spørsmål om Marius, og etter noen minutter gråt jeg. Endelig en som forstod hva dette var snakk om, endelig en som kunne sette seg inn i vår hverdag.
Vi var på helsestasjonen påfølgende mandag og ble forklart om KISS-KIDD. Og vi ble henvist videre til mauellterapaut Bent Brask. Det skulle forandre vårt liv, og ikke minst Marius sitt liv. Bent forklarte at Marius hadde en funksjonsforstyrrelse i de øvre nakkeleddene. Dette igjen fører til forstyrrelser i den motoriske utviklingen. Han hadde i tillegg oversensitive reflekser og stor høydeskrekk. Det var ikke det at han ikke VILL kle seg og ta på sko - han KLARTE ikke. Han ville gjerne løpe, men var klosset og redd for å bli ertet. Han ville klatre i fjellet, men turte ikke....
Etter noen få behandlinger fikk vi en ny sønn, og Marius fikk et nytt liv. Magesmerter ble borte, hodepinen forsvant. Han lekte mye mer aktivt , han VILLE og turte og prøve.
Det var mange dager jeg bebreidet meg selv for å ha pushet han frem, for å ha mast på hva han burde klare... Det er fortsatt noen sånne dager. Men jeg må tenke på at jeg ikke hadde noen forutsetning for å vite. Og dessverre var helsepersonell for lite opplyste om dette.
Vi håper at vår historie kan hjelpe andre med samme problemet, og stilte opp i en artikkel i avisen, som dere kan lese her ! Og så håper vi at oppmerksomhet rundt problemet i større grad vil gjøre sitt til at færre barn må gå igjennom det Marius måtte gå igjennom. At færre foreldre må møte det vi møtte. For vi vil bare det beste for sine barn, og må stole på at helsepersonell innehar den kompetanse de skal, også om KISS-KIDD.
Dersom du har barn selv eller kjenner noen som har barn med symptomer som du kan lese om HER, ta kontakt med en manuellterapaut i ditt område. Også dere som jobber i barnehager - les og se etter symptomene. De færreste barn gidder ikke, de kan rett og slett ikke...
Det er ikke alltid Marius henger helt med jevnaldrende motorisk sett nå heller, men alt er så mye bedre. Han viser at han vil og kan, og så har vi fått en forklaring på hvorfor ting er som de er , en knagg og henge det på. Og så jobber vi hver dag for å oppmuntre enda litt til, gå enda et skritt videre.
Nå er Marius en lykkelig gutt, med mange gode venner. Og hverdagen er enklere , for alle sammen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar